§ 52 omhandlet opp gjennom årene ulike regler for suspensjon av stemmeretten. Man kunne midlertidig miste stemmeretten dersom man var under tiltale for straffbare handlinger (§ 52 bokstav a), mens domfellelse medførte tap av stemmeretten etter § 53 bokstav a. I tillegg ble stemmeretten suspendert dersom var umyndiggjort, gikk konkurs eller dersom man mottok «Understøttelse af Fattigvæsenet», dvs. fattighjelp. Suspensjonen varte så lange grunnen forelå.
Tanken bak suspensjonsparagrafen var at man måtte ha oppfylt sine borgerrettigheter og ikke ha foretatt «vanærende handlinger» for å være verdig til å utøve politiske rettigheter. Rettsoppfatningen om hva som var verdig endret seg ettersom årene gikk, og i 1954 stod bare suspensjon ved tiltale for straffbare handlinger og umyndiggjørelse igjen. Paragrafen ble enstemmig opphevet 26. oktober 1954 (kunngjort 12. november 1954). Punktet om umyndiggjørelse ble overført til § 53 bokstav e, som til slutt ble opphevet 17. januar 1980 (kunngjort 15. februar 1980).
(Se bl.a. Andenæs/Wilberg, 1983, s. 75, og St.prp.nr.202 (1952) med etterfølgende behandling.)