Grunnloven § 10 (§ 12 i 17. mai-versjonen) sa at «Kongens Kroning og Salving skeer, efterat han er bleven myndig, i Trondhjems Domkirke, paa den Tid og med de Ceremonier, Han selv fastsætter.»
Men til tross for grunnlovspåbudet ble bare 3 av de 6 kongene på 1800-tallet kronet. Kong Christian Frederiks opphold i Norge ble for kortvarig, Carl XIII var syk, mens Oscar I lot kroningsspørsmålet ligge, mye på grunn av motstanden mot at hans katolske hustru, Josephine, også skulle la seg krone. Det ble debatt da proposisjonen om kong Haakon VIIs kroning kom opp i Stortinget. Motstanderne mente festlighetene ville bli for kostbare og at kroningen var en foreldet institusjon. For tilhengerne ble kroningen sett på som en festdag for å «besegle den norske utviklingen», dvs. fullbyrdelsen av det nasjonale selvstendighetsverket. Kroningen var nok også en måte å styrke den nye kongens og dynastiets posisjon. Proposisjonen gikk igjennom med 66 mot 47 stemmer, mens forslaget om å bevilge penger til Stiftsgården i forbindelse med festlighetene falt.
Kroningsparagrafen ble uten større debatt opphevet ved grunnlovsbestemmelse 14. mars 1908, mot 2 stemmer.