Overskriften endret ved grunnlovsvedtak 21 mai 2012 kunngjort ved res. 15 juni 2012 nr. 522, 6 mai 2014 kunngjort ved res. 9 mai 2014 nr. 613.
Eidsvold 1814 av Oscar Wergeland.
Forfatteren Henrik Wergeland (1808-1845), sønn av eidsvollsmannen Nikolai Wergeland, kjempet iherdig for å få avviklet den såkalte «jødeparagrafen». Det lyktes først i 1851, 6 år etter hans død.
Foto: Wikipedia Commons
Overskriften endret ved grunnlovsvedtak 21 mai 2012 kunngjort ved res. 15 juni 2012 nr. 522, 6 mai 2014 kunngjort ved res. 9 mai 2014 nr. 613.
Tre generasjoner: Kong Harald V og de to første i arvefølgen til den norske tronen, kronprins Haakon og prinsesse Ingrid Alexandra.
Foto: Julia Marie Naglestad / Det kongelige hoff.
Kong Haakon VII og dronning Maud ble kronet 22. juni 1906.
Foto: Wikipedia Commons.
Nidarosdomen, kroningskirke til og med 1906 og fortsatt en sentral institusjon i Den norske kirke.
Foto: Trondheim byarkiv.
Ordenstegn med sverd for ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
Foto: Wikipedia Commons.
Rikssalen på Eidsvoll, der Grunnloven ble vedtatt.
Foto: Trond Isaksen/Statsbygg.
Kronprins Olav og kronprinsesse Märtha etter vielsen 21. mars 1929. Kong Haakon hadde ingen problemer med å godkjenne ekteskapet.
Foto: Wikipedia Commons.
Overskriften endret ved grunnlovsvedtak 6 mai 2014 kunngjort ved res. 9 mai 2014 nr. 613.
Stortinget.
Foto: Stortinget.no.
Stortingssalen.
Foto: Stortinget.no.
Eidsvollsbygningen.
Foto: Stortinget.no.
Plakat med teksten til Novembergrunnloven, som er utgangspunktet for dagens ajourførte versjon.
Overskriften endret ved grunnlovsvedtak 6 mai 2014 kunngjort ved res. 9 mai 2014 nr. 613.
Utsnitt av to av seglsidene til 17. mai-grunnloven. Til venstre ser man signaturene til Frederik Wilhelm Stabell og Zacharias Mellebye samt (nederst) Peter Motzfeldt, til høyre Ole Elias Holck.
Foto: Stortinget.no.
Overskriften endret ved grunnlovsvedtak 6 mai 2014 kunngjort ved res. 9 mai 2014 nr. 613, 13 mai 2014 kunngjort ved res. 14 mai 2014 nr. 628, vedtak 27 mai 2014 kunngjort ved res. 20 juni 2014 nr. 778.
Verdt å verne om. Utsikt til Hardangerfjorden fra Krokavatn.
Wikipedia Commons
Jarlsberg hovedgård. Jarlsberg er det eneste gjenværende stamhuset. Rosendal og Ekeberg ble avviklet i henholdsvis 1927 og 2006. Forbudet i § 108 gjaldt ikke for stamhus som allerede var opprettet.
Foto: Tom A. Paulsen
Det norske flagg fra 1821, som ble gjenstand for en lang konstitusjonell dragkamp på 1800-tallet.
I anledning Advokatforeningens menneskerettsdag 21. april 2017 holdt høyesterettsdommer dr.juris Arnfinn Bårdsen foredraget Grunnloven, overvåking og domstolenes rolle. Foredraget ble samme dag lagt ut på domstol.no.
I foredraget konsentrerte Bårdsen seg først og fremst om Grunnloven § 102 første ledd første punktum (Grunnlovens vern av privat- og familielivet, hjemmet og kommunikasjonen) og annet punktum (husransakelser) samt om domstolenes rolle på dette området.
Paragrafen, innført ved grunnlovsvedtak 24. mai 2016, stadfester at vi har en sentralbank i landet. Norges Bank ble dannet allerede i 1816 og er således en av de eldste sentralbankene i verden. Allerede i november 1814 ble banken skrevet inn i grunnloven da § 110 fikk ordlyden «Norge beholder sin egen Bank og sit eget Penge- og Myntvæsen.» Slik sikret man seg at Norge fikk et selvstendig pengevesen også under personalunionen med Sverige. Ordlyden i § 110 stod uendret til 1911, da paragrafen ble benyttet til å grunnlovfeste Statens Reservefond.
§ 33 på sin side lød opprinnelig «Alle Forestillinger om Norske Sager, saavelsom de Expeditioner, som i Anledning deraf skee, forfattes i det Norske Sprog.» Denne ordlyden var også knyttet til personalunionen, og ble modifisert i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905. Allerede tre år senere ble paragrafen ansett som overflødig og dermed opphevet. Paragrafen ble således stående tom inntil den fikk nytt innhold i 2016.
Man kan finne mer informasjon om endringen i 2016 i Grunnlovsforslag 29 (2011-2012) og Innst.272 S (2015-2016).
Samene i Finnmark fikk stemmerett gjennom den aller første grunnovsendringen, som fant sted i 1821. I anledning Samefolkets dag 6. februar 2016 er det lagt ut en artikkel på Stortinget.no som forteller om bakgrunnen for grunnlovsendringen:
Da samer fikk stemmerett (Stortinget.no 5. februar 2016).
Les Arnulf Tverbergs artikkel Høyesterett, Stortinget og prøvingsretten, som ble publisert 12. juni 2015, samme dag som kunngjøringen av grunnlovsvedtak 1. juni 2015 fant sted.
Grunnloven § 10 (§ 12 i 17. mai-versjonen) sa at «Kongens Kroning og Salving skeer, efterat han er bleven myndig, i Trondhjems Domkirke, paa den Tid og med de Ceremonier, Han selv fastsætter.»
Men til tross for grunnlovspåbudet ble bare 3 av de 6 kongene på 1800-tallet kronet. Kong Christian Frederiks opphold i Norge ble for kortvarig, Carl XIII var syk, mens Oscar I lot kroningsspørsmålet ligge, mye på grunn av motstanden mot at hans katolske hustru, Josephine, også skulle la seg krone. Det ble debatt da proposisjonen om kong Haakon VIIs kroning kom opp i Stortinget. Motstanderne mente festlighetene ville bli for kostbare og at kroningen var en foreldet institusjon. For tilhengerne ble kroningen sett på som en festdag for å «besegle den norske utviklingen», dvs. fullbyrdelsen av det nasjonale selvstendighetsverket. Kroningen var nok også en måte å styrke den nye kongens og dynastiets posisjon. Proposisjonen gikk igjennom med 66 mot 47 stemmer, mens forslaget om å bevilge penger til Stiftsgården i forbindelse med festlighetene falt.
Kroningsparagrafen ble uten større debatt opphevet ved grunnlovsbestemmelse 14. mars 1908, mot 2 stemmer.
Se Arnulf Tverbergs artikkel «Grunnloven og parlamentarismen» publisert 17. oktober 2014. Se også Eirik Holmøyviks artikkel «Alt handlar om fleirtalets tillit» publisert i Minerva 18. mars 2018.
Se høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzens artikkel «Grunnloven § 112 – et fyrtårn for «det grønne skiftet»».
Grunnloven forbyr opprettelsen av nye grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser for å hindre at en ny arvelig rikmannsstand blir etablert. Et fideikommis er en eller flere formuesgjenstander som går i arv etter særlige regler, og som eieren ikke har rett til å avhende eller pantsette. Begrepet omfatter også begrepene grevskap, baroni og stamhus, men begrepet fideikommiss omfatter i tillegg også annen eiendom enn fast eiendom. Felles for alle begrepene er at de har særskilte regler om eierens disposisjonsrett og arvegangsregler.
Adelsprivilegiene (for adelen opprettet før 1814) ble opphevet ved adelsloven 1821. Det eneste gjenværende stamhuset, Jarlsberg, reguleres gjennom stamhusloven 1927.
(Frede Castberg. Norges statsforfatning, bind 2, 1935, s. 409ff).
Grunnloven forbyr opprettelsen av nye grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser for å hindre at en ny arvelig rikmannsstand blir etablert. Et fideikommis er en eller flere formuesgjenstander som går i arv etter særlige regler, og som eieren ikke har rett til å avhende eller pantsette. Begrepet omfatter også begrepene grevskap, baroni og stamhus, men begrepet fideikommiss omfatter i tillegg også annen eiendom enn fast eiendom. Felles for alle begrepene er at de har særskilte regler om eierens disposisjonsrett og arvegangsregler.
Adelsprivilegiene (for adelen opprettet før 1814) ble opphevet ved adelsloven 1821. Det eneste gjenværende stamhuset, Jarlsberg, reguleres gjennom stamhusloven 1927.
(Frede Castberg. Norges statsforfatning, bind 2, 1935, s. 409ff).
Benefisert gods var i eldre tid eiendom tillagt et geistlig embete, og bruk og avkastning av eiendommen utgjorde en del av embetsmannens lønn. Ved lov 20. august 1821 og senere lover, senest lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond, er det gitt åpning for salg av disse eiendommene. Ved salg skal salgssummen legges til fondet. Virksomheten til fondet skal komme Den norske kirke til gode. Les mer om Opplysningsvesenets fond her.
Benefisert gods var i eldre tid eiendom tillagt et geistlig embete, og bruk og avkastning av eiendommen utgjorde en del av embetsmannens lønn. Ved lov 20. august 1821 og senere lover, senest lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond, er det gitt åpning for salg av disse eiendommene. Ved salg skal salgssummen legges til fondet. Virksomheten til fondet skal komme Den norske kirke til gode. Les mer om Opplysningsvesenets fond her.
Bestemmelsen sikrer at den som får noe ekspropriert får full erstatning. Dette gjelder i tilfeller hvor for eksempel privatpersoner må avstå eiendom til fordel for staten eller andre privatpersoner.Erstatningen skal dekke høyeste verdi av salgsverdi, bruksverdi eller gjenanskaffelsesverdi. Det kan gis erstatning for ulemper og det kan gjøres fradrag for fordeler eieren får som følge av ekspropriasjonen.
Bestemmelsen sikrer at den som får noe ekspropriert får full erstatning. Dette gjelder i tilfeller hvor for eksempel privatpersoner må avstå eiendom til fordel for staten eller andre privatpersoner.Erstatningen skal dekke høyeste verdi av salgsverdi, bruksverdi eller gjenanskaffelsesverdi. Det kan gis erstatning for ulemper og det kan gjøres fradrag for fordeler eieren får som følge av ekspropriasjonen.
Med «husransakelse» menes «husundersøkelse». Grunnloven gir altså forbud mot husundersøkelser når det ikke foreligger mistanke om kriminelle forhold. I versjonen før 6. mai 2014 het uttrykket «Hus-Inkvisitioner».
Bestemmelsen sier ytringsfrihet «bør» finne sted, dette betyr at alle har rett til å gi uttrykk for det de mener. Men det er begrensninger, det er ikke tillatt å fremsette trusler, krenke privatlivet, lage utsagn som diskriminerer eller er hatefulle. Ytringsfriheten er en forutsetning for demokrati. § 100 ble endret i 2004 begrunnet i tre hensyn: sannhet, personlig frihet og demokrati.
Se også Arnulf Tverbergs artikkel «Kongen og Grunnloven».
Bestemmelsen sier ytringsfrihet «bør» finne sted, dette betyr at alle har rett til å gi uttrykk for det de mener. Men det er begrensninger, det er ikke tillatt å fremsette trusler, krenke privatlivet, lage utsagn som diskriminerer eller er hatefulle. Ytringsfriheten er en forutsetning for demokrati. § 100 ble endret i 2004 begrunnet i tre hensyn: sannhet, personlig frihet og demokrati.
Se også Arnulf Tverbergs artikkel «Kongen og Grunnloven».
Denne bestemmelsen er gitt til vern for den enkelte mot myndighetene og gjelder ikke bare lover, men også forskrifter, skatte- og avgiftsvedtak mv. Er det fastsatt en lov eller annen bestemmelse som er til gunst for den enkelte berøres ikke det av bestemmelsen. Det er domstolene som håndhever forbudet, og Høyesterett som siste instans kan sette til side en lov hvis den har tilbakevirkning i strid med Grunnloven.
Denne bestemmelsen er gitt til vern for den enkelte mot myndighetene og gjelder ikke bare lover, men også forskrifter, skatte- og avgiftsvedtak mv. Er det fastsatt en lov eller annen bestemmelse som er til gunst for den enkelte berøres ikke det av bestemmelsen. Det er domstolene som håndhever forbudet, og Høyesterett som siste instans kan sette til side en lov hvis den har tilbakevirkning i strid med Grunnloven.
Sivilombudsmannen, eller Stortingets ombudsmann for forvaltningen, skal sikre at offentlige myndigheter (staten, fylkeskommuner eller kommuner) ikke gjør urett mot den enkelte borger. Sivilombudsmannsordningen har eksistert siden 1962 og ombudsmannen velges av Stortinget etter hvert stortingsvalg. For denne stortingsperioden er Aage Thor Falkanger, som kommer fra Høyesterett, valgt. Bestemmelsen kom inn i Grunnloven i 1995. Virksomheten er regulert i lov 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen (sivilombudsmannen).
Stortinget velger etter stortingsvalget, for fire år om gangen, fem riksrevisorer. Riksrevisorene tiltrer 1. januar etter valget, og Stortinget har da valgt leder og nestleder. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har vært riksrevisor siden 1. januar 2022. Riksrevisjonens oppgave er regulert i lov 7. mai 2004 nr. 21 om Riksrevisjonen, og blant oppgavene er å foreta revisjon av statsregnskapet og alle regnskaper avlagt av statlige virksomheter. I tillegg skal Riksrevisjonen gjennomføre regnskapsrevisjon, selskapskontroll og forvaltningsrevisjon, alt for å ivareta samfunnets interesser.
Apanasje er den årlige ytelse som Stortinget bevilger til Kongen og Dronningen og til Kronprinsen og Kronprinsessen. Ytelsen er ment å dekke de kongeliges private utgifter. Ved statsbudsjettet for 2014 ble kongeparet bevilget kr 10 453 000, mens beløpet for kronprinsparet var kr 8 700 000.
I tillegg mottar bevilger Stortinget en årlig ytelse til Det kongelige hoff til dekning av lønns- og driftsutgifter, vedlikeholdsutgifter o.l. For 2014 var bevilgningen kr 164 157 000, mens kronprinsparets stab ble bevilget kr 17 823 000.
Prinsesse Märtha Louise mottok apanasje frem til 2002. Hennes representasjonsutgifter er etter dette blitt dekket av Kongens apanasje. Ifølge Frede Castbergs «Norges statsforfatning» I, 1964, kan ikke stortingsvedtak om apanasje endres til kongens ugunst i hans regjeringstid, med mindre han selv samtykker.
Hver høst ved åpningen av Stortinget legger Regjeringen frem neste års statsbudsjett i flere dokumenter. Det første er forslag til nasjonalbudsjett, Melding til Stortinget nr. 1, som inneholder oversikt over samfunnsøkonomien og begrunnelser for prioriteringene. Proposisjon til Stortinget nr. 1 (Prop. 1 S) inneholder en samlet framstilling av Regjeringens forslag til statsbudsjett, dette vedtas som regel av Stortinget med små endringer.
Stortinget har Norges Bank til å føre oppsyn med rikets pengevesen. Virksomheten er regulert i lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven). Banken er det utøvende og rådgivende organet for penge-, kreditt- og valutapolitikken. Den utsteder pengesedler og mynter, fremmer et effektivt betalingssystem innenlands og overfor utlandet og overvåker penge-, kreditt- og valutamarkedene. Banken kan utføre alle former for bankforretninger og banktjenester.
Det er Stortinget og ikke Regjeringen som hvert år bestemmer hvor mye skatt vi skal betale, hvor høye avgiftene skal være og hvor mye toll som skal innkreves. Beregning av skattene er regulert i lov 26. mars 1999 nr.14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven), innkrevingen i lov 17. juni2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven). Avgiftsberegning er regulert i flere lover, som lov 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven), lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter og flere andre lover.
§ 70 og § 72 ble opphevet samtidig i 1990, og må ses i sammenheng med § 68, som bestemmer når og hvor Stortinget skal tre sammen, § 69, som fra 1916 sa at «I overordentlige Tilfælde har Kongen ret til at sammenkalde Storthinget udenfor den almindelige Tid», og § 80, som sier at Stortinget skal høytidelig oppheves («hæves») av Kongen etter å ha «tilendebragt sine Forretninger».
Frem til grunnlovsendringen i 1990 betydde dette i praksis at Stortinget ble oppløst i midten av juni og først kom sammen igjen første hverdag i oktober, noe som innebar at Stortinget under normale omstendigheter var avskåret fra å tre i virksomhet mellom juni og oktober. Man så at det ville bedre Stortingets arbeidssituasjon med mer fleksible regler for å kunne samles ved behov også i sommerferien.
Bestemmelsene om at Kongen kunne heve et «overordentligt Storthing» (§ 70) og at et overordentlig storting alltid skulle oppløses før det ordentlige (ordinære) trådte sammen ble således opphevet, ettersom det «ordinære» Stortinget ifølge endringsforslaget ville kunne fungere hele året.
Hovedregelen er at de stemmeberettigede møter i stemmelokalet i sitt distrikt. Det er mulighet for å avgi stemme på forhånd, se lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven) kapittel 8. Fra 1. juli i valgåret kan det forhåndsstemmes utenriks og på Svalbard og Jan Mayen, og fra 10. august i hele landet. Det er også en mulighet å forhåndsstemme innenriks fra 1. juli hvis man er forhindret fra å stemme fra 10. august og til valgdagen.
Antall stortingsrepresentanter ved det 158. ordentlige storting (2013–2017) er 169. Representantene er valgt inn fra 19 valgdistrikter, som er lik fylkene, 150 er distriktsrepresentanter og 19 er utjevningsrepresentanter. Inndeling i valgdistrikter og mandatenes fordeling er regulert i lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven) kapittel 11.
Stemmeberettigede ved stortingsvalg er alle norske borgere som har fylt 18 år. Stemmerettsalderen ble første gang senket fra 25 til 23 år i 1920, til 21 år i 1946, til 20 år i 1967 og til 18 år i 1978. Fra 1814 var stemmeretten begrenset til selveiende bønder, embetsmenn, leilendinger på matrikulert jord og handelsborgere, og ble i 1884 utvidet til å omfatte alle som betalte skatt av en viss minsteinntekt. . Allmenn stemmerett for menn ble innført i 1898, og kvinner fikk stemmerett for stortingsvalg i 1907 og alminnelig stemmerett i 1913.
Se Arnulf Tverbergs artikkel «Kongen og Grunnloven».
Se Arnulf Tverbergs artikkel «Kongen og Grunnloven».
Se Arnulf Tverbergs artikkel «Kongen og Grunnloven».
Se Arnulf Tverbergs artikkel «Kongen og Grunnloven».
Med «regalier» menes foruten symbolene på kongeverdigheten, som krone, septer o.l., statens rett til visse herreløse ting, som for eksempel arv og «hittet» og jordgravet gods, samt statens monopoler, deriblant retten til å slå mynt og vin- og brennevinmonopolet.
(T.H. Aschehoug: 1892, s. 18–19, Morgenstierne: 1927, s. 237, Andenæs/Wilberg, 1983, s. 40.)
Grunnloven § 17 gir kongen (regjeringen) anledning til å gi en lov, kalt provisorisk anordning, når Stortinget ikke er samlet. Anordningen gjelder for begrensede områder som handel, toll, næringsveier og politi, og må ikke stride mot Grunnloven. Den gjelder bare til Stortinget samles. Fra 1982 er det fastsatt 17 provisoriske anordninger, hvorav en av dem var en opphevelse etter at grunnlaget hadde falt bort før Stortinget ble samlet. Ti av anordningene gjaldt lønnsnemndbehandling av arbeidstvister, seks av dem for oljesektoren, to gjaldt krig og terrorisme, én oppholdsforbud for MC-gjenger, en om frister i forbindelse med en bankstreik, en om offentlig eierskap til vannkraften og en om forbud mot fallskjermhopping i Trolltindene.
Oppdatert 29. september 2014 etter provisorisk anordning 19. september 2014 nr. 1205.
Kongens myndighetsalder er regulert i lov 13. mai 1921 nr. 2 om Kongens myndighetsalder. Myndighetsalderen, 18 år, er den samme for Kongen som for andre personer, se lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven) § 2 tredje ledd.
Ved grunnlovsbestemmelsen 29. mai 1990 ble kvinnelig arverett til tronen gjennomført. Det kunne dog ikke komme på tale å gi endringene tilbakevirkende kraft. Under stortingsbehandlingen uttalte saksordfører Jan Petersen (H) at «Med dette bryter man ikke inn i ervervede arverettigheter ...». I praksis betydde det, jf. § 6 siste ledd, at prinsesse Märtha Louise kom inn i arvefølgen som nr. 3 etter sin far, daværende kronprins Harald, og sin bror, prins Haakon. Men kronprins Haralds søstere og deres etterkommere var fortsatt utelukket fra arvefølgen, da reglene for dem gjaldt slik de ble vedtatt 18. november 1905, da arveloven var utelukkende agnatisk (dvs. at arvefølgen bare gikk gjennom mannsledd). Arvefølgen var også agnatisk fra 1814, men i Novemebergrunnloven hadde § 6 en annen utforming på grunn av felles «Successonsordning med Sverige».
Arvefølgen til den norske kronen er i dag som følger:
§ 5 sier at «Kongens Person er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages. Ansvarligheden påligger hans råd.» Den noe gammelmodige uttrykksformen betyr selvsagt ikke at kongen er syndfri, men at han er ansvarsfri og straffri, ikke bare for sine regjeringshandlinger, men også for sine personlige handlinger. Det kan dermed ikke under noen omstendighet bli anlagt straffesak mot ham. Tanken er at statsoverhodet ikke kan settes på anklagebenken, da staten selv dermed vil bli nedverdiget. For øvrige medlemmer av kongefamilien, se § 37.
Uttrykket «hellig» ble tatt ut ved grunnlovsvedtak 8. mai 2017. Se Innst.246 S (2017-2018).
Se ellers Arnulf Tverbergs artikkel «Kongen og Grunnloven».
Se Arnulf Tverbergs artikkel «Kongen og Grunnloven».
I versjonen av § 3 som ble vedtatt 17. mai 1814 het det at «Den udøvende Magt er hos Kongen, hvis Tittel er Vi N. N. af Guds Naade og efter Rigets Constitution Norges Konge.» Ved grunnlovsrevisjonen november 1814 utgikk enhver bestemmelse om kongens tittel, som i unionstiden ble fastsatt på administrativt nivå. Den siste unionskongens tittel var «Oscar, af Guds Naade Konge til Norge og Sverige, de Gothers og Venders».
Den 15. november 1905, 3 dager før prins Carl til Danmark ble valgt til ny konge etter unionsoppløsningen, vedtok regjeringen i statsråd at Kongens tittel skulle være «Vi N.N., Norges Konge».
Menneskerettigheter er rettigheter som gjelder alle i samfunnet, uavhengig av kjønn, etnisitet og legning. Menneskerettighetene handler blant annet om rett til liv og sikkerhet, rett til privatliv, vern mot diskriminering, ytringsfrihet og religionsfrihet og ble tilføyd ved endringen i Grunnloven i 2012. Lov 21. mai 1999 nr.30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) har som formål å styrke menneskerettighetene og gjennom loven blir viktige konvensjoner bindende for Norge.
Rettsstat er betegnelsen på en stat som utøver sine oppgaver utelukkende på grunnlag av offentliggjorte lover og regler. Maktfordelingsprinsippet ligger i bunnen, statsmaktene ved lovgivende (Stortinget), utøvende (Regjeringen) og dømmende makt (domstolene) skal kunne kontrollere hverandre. For borgerne vil en rettsstat innebære at det er likhet for loven, forutberegnelighet og at alle har krav på samme behandling.
Demokrati, også kalt folkestyre, er betegnelsen på en styreform hvor folket deltar i viktige beslutninger, dette skjer gjennom valg. I Norge kan alle som fyller 18 år i valgåret delta ved valg.Valg til Stortinget blir holdt hvert fjerde år, det samme med kommune- og fylkestingsvalg. I tillegg blir det holdt rådgivende folkeavstemninger ved svært viktige spørsmål, og lokale valg ved for eksempel forslag til kommunesammenslåinger.
I grunnlovsteksten finner man noter med informasjon om når en gitt paragraf er blitt endret. Lovdatas konsoliderte versjon av Grunnloven bygger på kunngjorte grunnlovsbestemmelser gitt etter Grunnloven § 112. I notene forkortes disse grunnlovsbestemmelsene til «Grlbest.»
I tillegg finner man forkortelsen «Beslutn.», som viser til stortingsbeslutning 18. november 1905 «til Redaktion af Grundloven». Endringene her skjedde ikke i henhold til prosedyren for å endre Grunnloven, jf. § 112, men kom iht. Innst.S.nr.28 (1905–1906) for «at fastslaa de forandringer i vor grundlov, der er blevet en ligefrem og nødvendig følge af, at foreningen med Sverige ved stortingets beslutning af 7de juni d. a. er opløst og Norge dermed er bleven en fra Sverige adskilt, helt selvstændig stat».
Noten til § 12 lyder slik: «Grlbest. 5 juni 1873, 30 juni 1891, beslutn. 18 nov 1905, grlbest. 8 apr 1916 kunngjort 28 apr 1916, 5 mai 1919 kunngjort 24 mai 1919, 15 apr 1975 kunngjort 2 mai 1975, 2 feb 2006 kunngjort ved res. 3 mars 2006 nr. 270, 21 mai 2012 kunngjort ved res. 15 juni 2012 nr. 522.»
Frem til juni 1913, da Kongen mistet sin sanksjonsrett i grunnlovssaker, viser datoen til sanksjonsdatoen. Fra juni 1913 viser den første datoen til når vedtaket ble gjort i Stortinget og den andre datoen til kunngjøringsdatoen i statsråd. Grunnlovsbestemmelser og forskrifter m.m. ble nummerert fra og med Lovtidend-årgangen 1982, hvilket forklarer kunngjøringsnummeret fra og med endringene i Grunnloven i 1984 (i eksemplet over fra 2006).
Stortinget har ved tre anledninger – i 1903, 1914 og 1921 – foretatt mindre språklige endringer kun ved beslutning, dvs. uten å følge prosedyren etter § 112. Disse endringene viser ikke Lovdata til i sitt noteapparat. I jubileumsversjonen som her foreligger har vi valgt å henvise til språkvasken i 1903 i de tilfeller der de aktuelle paragrafene ellers ikke er blitt endret, for å vise forskjellen fra «novembergrunnloven» til i dag. Disse har fått henvisningen «Beslutn. 8 juni 1903 (språk)».
Senere har Stortinget kommet til at også språklige endringer bør skje i henhold til § 112, jf. Grlbest. 2. februar 2006 kunngjort ved res 3. mars 2006 nr. 270 (Kunngjøring av Grunnlovsbestemmelser om endringer av Grunnloven §§ 3, 6, 12, 14, 26, 41, 50, 60, 63, 68, 75, 87, 93, 110 og 110 a).
NB! Etter grunnlovsvedtak 6. mai 2014 kunngjort ved res. 9. mai 2014 nr. 613, da grunnlovsspråket ble oppdatert til en mer tidsriktig versjon og det samtidig ble vedtatt en versjon på nynorsk, ble det besluttet å lage en målformnøytral henvisning. «Beslutn.» ble derfor erstattet med «Vedtak», mens «Grlbest.» ble erstattet med «Grunnlovsvedtak». Henvisningene er bare rettet opp i notene til versjonene fra og med 6. mai 2014.
Med «husransakelse» menes «husundersøkelse». Grunnloven gir altså forbud mot husundersøkelser når det ikke foreligger mistanke om kriminelle forhold. I versjonen før 6. mai 2014 het uttrykket «Hus-Inkvisitioner».
Se Arnulf Tverbergs artikkel «Kongen og Grunnloven».
Grunnloven forbyr opprettelsen av nye grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser for å hindre at en ny arvelig rikmannsstand blir etablert. Et fideikommis er en eller flere formuesgjenstander som går i arv etter særlige regler, og som eieren ikke har rett til å avhende eller pantsette. Begrepet omfatter også begrepene grevskap, baroni og stamhus, men begrepet fideikommiss omfatter i tillegg også annen eiendom enn fast eiendom. Felles for alle begrepene er at de har særskilte regler om eierens disposisjonsrett og arvegangsregler.
Adelsprivilegiene (for adelen opprettet før 1814) ble opphevet ved adelsloven 1821. Det eneste gjenværende stamhuset, Jarlsberg, reguleres gjennom stamhusloven 1927.
(Frede Castberg. Norges statsforfatning, bind 2, 1935, s. 409ff).
«Fallere» er det samme som å gå konkurs. Med «fristed» menes her at konkursskyldneren ikke kunne fritas for gjeldsforfølgning. I noen eldre byprivilegier ble konkursskyldneren fritatt for forfølgning i en viss tid hvis han slo seg ned i byen. Se for eksempel Fredrikstads byprivilegium av 25. april 1682 pkt. 3.
«Boslod» betyr «formue». Bestemmelsen om «Boslod» sier dermed at en person som følge av en straffbar handling ikke kan få sin formue ikke fradømt/konfiskert.
En sportel, flertall «sportler», forklares som «tilfeldig inntekt» eller «biinntekt ved et embete» (Fremmedordbog, 1902, s. 215). I 1814 da Grunnloven ble vedtatt var det vanlig å betale høye avgifter, som naturlig nok var svært upopulære, for utføringen av rettslige forretninger. Avgiftene ble innkrevet av embetsmennene selv og gikk delvis til dem selv som avlønning og delvis til statskassen. Hensikten med paragrafen var å få et lavere avgiftsnivå. I praksis har paragrafen vært forstått dithen at oppkreving av avgifter til statskassen for rettslige forretninger var tillatt, men ikke at slike avgifter ble pålagt sammen med avgifter til tjenestemennene. Sportelsystemet er falt bort som avlønningsmåte for offentlige tjenestemenn og «sorenskriverparagrafen» har derfor i dag ingen praktisk betydning.
(Frede Castberg. Norges statsforfatning, bind 2, 1935, s. 385f; Andenæs/Wilberg, 1983, s. 134.)
Med «Hus-Inkvisitioner» menes «husundersøkelser». Grunnloven gir altså forbud mot husundersøkelser når det ikke foreligger mistanke om kriminelle forhold. I ett av forslagene om modernisering av grunnlovsspråket, Dok.12:25 (2011-2012), brukes ordet «husransakelse»: «Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.»
Uttrykket «Hus-Inkvisitioner» ble erstattet med «Husundersøkelser» ved grunnlovsvedtak 6. mai 2014 kunngjort ved res. 9. mai 2014 nr. 613, jf. Dok.12:21 (2011-2012) og til «husransakelse» ved grunnlovsvedtak 13. mai 2014 kunngjort ved res. 14. mai 2014 nr. 628, jf. Dok.12:30 (2011-2012).
§ 70 og § 72 ble opphevet samtidig i 1990, og må ses i sammenheng med § 68, som bestemmer når og hvor Stortinget skal tre sammen, § 69, som fra 1916 sa at «I overordentlige Tilfælde har Kongen ret til at sammenkalde Storthinget udenfor den almindelige Tid», og § 80, som sier at Stortinget skal høytidelig oppheves («hæves») av Kongen etter å ha «tilendebragt sine Forretninger».
Frem til grunnlovsendringen i 1990 betydde dette i praksis at Stortinget ble oppløst i midten av juni og først kom sammen igjen første hverdag i oktober, noe som innebar at Stortinget under normale omstendigheter var avskåret fra å tre i virksomhet mellom juni og oktober. Man så at det ville bedre Stortingets arbeidssituasjon med mer fleksible regler for å kunne samles ved behov også i sommerferien.
Bestemmelsene om at Kongen kunne heve et «overordentligt Storthing» (§ 70) og at et overordentlig storting alltid skulle oppløses før det ordentlige (ordinære) trådte sammen ble således opphevet, ettersom det «ordinære» Stortinget ifølge endringsforslaget ville kunne fungere hele året.
§ 56 bestemte fra 1814 til 1895 at grunnlovsteksten i sin helhet skulle oppleses før valgene begynte: «Førend Valgene begynde, skal Constitutionen lydelig oplæses, i Kjøbstæderne af den første Magistrats-Person, paa Landet af Præsten». Tanken bak paragrafen var nok å gi valget et høytidelig preg og samtidig gi informasjon om Grunnlovens innhold til velgerne.
Justisdepartementet uttalte i et skriv 27. desember 1881 at uttrykket «Constitutionen» strengt tatt omfattet alle rikets grunnlover, dvs. foruten Novembergrunnloven også suksesjonsordningen (arvefølgeloven) av 26. september 1810, Riksakten 1815 og lov 18. juli 1815, hvorved Kongens Myndighetsalder bestemmes, men sa også at det siterte grunnlovsbudet ble antatt å være oppfylt når «grundlovens egentlige dispositive Bestemmelser» (Grunnlovens forpliktelser, påbud) var opplest. I 1895 ble den påbudte opplesingen begrenset til Grunnloven § 50 til § 64, og i 1972 ble paragrafen endelig opphevet. Informasjon om stortingsvalg m.m. finner man i valgloven.
§ 52 omhandlet opp gjennom årene ulike regler for suspensjon av stemmeretten. Man kunne midlertidig miste stemmeretten dersom man var under tiltale for straffbare handlinger (§ 52 bokstav a), mens domfellelse medførte tap av stemmeretten etter § 53 bokstav a. I tillegg ble stemmeretten suspendert dersom var umyndiggjort, gikk konkurs eller dersom man mottok «Understøttelse af Fattigvæsenet», dvs. fattighjelp. Suspensjonen varte så lange grunnen forelå.
Tanken bak suspensjonsparagrafen var at man måtte ha oppfylt sine borgerrettigheter og ikke ha foretatt «vanærende handlinger» for å være verdig til å utøve politiske rettigheter. Rettsoppfatningen om hva som var verdig endret seg ettersom årene gikk, og i 1954 stod bare suspensjon ved tiltale for straffbare handlinger og umyndiggjørelse igjen. Paragrafen ble enstemmig opphevet 26. oktober 1954 (kunngjort 12. november 1954). Punktet om umyndiggjørelse ble overført til § 53 bokstav e, som til slutt ble opphevet 17. januar 1980 (kunngjort 15. februar 1980).
(Se bl.a. Andenæs/Wilberg, 1983, s. 75, og St.prp.nr.202 (1952) med etterfølgende behandling.)
Med «regalier» menes foruten symbolene på kongeverdigheten, som krone, septer o.l., statens rett til visse herreløse ting, som for eksempel arv og «hittet» og jordgravet gods, samt statens monopoler, deriblant retten til å slå mynt og vin- og brennevinsmonopolet.
(T.H. Aschehoug: 1892, s. 18–19, Morgenstierne: 1927, s. 237, Andenæs/Wilberg, 1983, s. 40.)
§ 33 kom inn ved revisjonen 4. november 1814 som følge av unionen med Sverige og sa at «Alle Forestillinger om Norske Sager, saavelsom de Expeditioner, som i Anledning deraf skee, forfattes i det Norske Sprog.»
Spørsmålet om opphevelse av paragrafen kom opp i forbindelse med revisjonen av Grunnloven etter unionsoppløsningen, men ettersom hensikten var kun å gjøre de endringer som var absolutt nødvendige, ble kun ordene «om Norske Sager» sløyfet. Andre ønskede endringer måtte derfor tas senere. I innstillingen anså komiteen at den ikke kunne tenke seg muligheten for at noe annet enn det norske språket ville bli benyttet ved «affattelsen af forestillinger osv.», dvs. saksforberedelsen og beslutningen i statsråd. Paragrafen hadde ikke lenger noen praktisk betydning og ble opphevet 12.august 1908 (kunngjort 14. oktober 1908) uten debatt.
Grunnloven § 17 gir Kongen (Regjeringen) anledning til å gi en lov, kalt provisorisk anordning, når Stortinget ikke er samlet. Anordningen gjelder for begrensede områder som handel, toll, næringsveier og politi, og må ikke stride mot Grunnloven. Den gjelder bare til Stortinget samles. Fra 1982 er det fastsatt 16 provisoriske anordninger, hvorav en av dem var en opphevelse etter at grunnlaget hadde falt bort før Stortinget ble samlet. Ni av anordningene gjaldt lønnsnemndbehandling av arbeidstvister, seks av dem for oljesektoren, to gjaldt krig og terrorisme, én oppholdsforbud for MC-gjenger, en om frister i forbindelse med en bankstreik, en om offentlig eierskap til vannkraften og en om forbud mot fallskjermhopping i Trolltindene.
Benefisert gods var i eldre tid eiendom tillagt et geistlig embete, og bruk og avkastning av eiendommen utgjorde en del av embetsmannens lønn. Ved lov 20. august 1821 og senere lover, senest lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond, er det gitt åpning for salg av disse eiendommene. Ved salg skal salgssummen legges til fondet. Virksomheten til fondet skal komme Den norske kirke til gode. Les mer om Opplysningsvesenets fond her.
Se Hilde Sandviks artikkel «Om Grunnlovens § 94 og rettsinformasjon».
Ved grunnlovsvedtaket 29. mai 1990 ble kvinnelig arverett til tronen gjennomført. Det kunne dog ikke komme på tale å gi endringene tilbakevirkende kraft. Under stortingsbehandlingen uttalte saksordfører Jan Petersen (H) at «Med dette bryter man ikke inn i ervervede arverettigheter ...». I praksis betydde det, jf. § 6 siste ledd, at prinsesse Märtha Louise kom inn i arvefølgen som nr. 3 etter sin far, daværende kronprins Harald, og sin bror, prins Haakon. Men kronprins Haralds søstre og deres etterkommere var fortsatt utelukket fra arvefølgen, da reglene for dem gjaldt slik de ble vedtatt 18. november 1905, da arveloven var utelukkende agnatisk (dvs. at arvefølgen bare gikk gjennom mannsledd). Arvefølgen var også agnatisk fra 1814, men i Novembergrunnloven hadde § 6 en annen utforming på grunn av felles «Successonsordning med Sverige».
Apanasje er den årlige ytelse som Stortinget bevilger til Kongen og Dronningen og til Kronprinsen og Kronprinsessen. Ytelsen er ment å dekke de kongeliges private utgifter. Ved statsbudsjettet for 2014 ble kongeparet bevilget kr 10 453 000, mens beløpet for kronprinsparet var kr 8 700 000.
I tillegg mottar bevilger Stortinget en årlig ytelse til Det kongelige hoff til dekning av lønns- og driftsutgifter, vedlikeholdsutgifter o.l. For 2014 var bevilgningen kr 164 157 000, mens kronprinsparets stab ble bevilget kr 17 823 000.
Prinsesse Märtha Louise mottok apanasje frem til 2002. Hennes representasjonsutgifter er etter dette blitt dekket av Kongens apanasje. Ifølge Frede Castbergs «Norges statsforfatning» I, 1964, kan ikke stortingsvedtak om apanasje endres til kongens ugunst i hans regjeringstid, med mindre han selv samtykker.
§ 5 sier at «Kongens Person er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages. Ansvarligheden paaligger hans Raad.» Den noe gammelmodige uttrykksformen betyr selvsagt ikke at kongen er syndfri, men at han er ansvarsfri og straffri, ikke bare for sine regjeringshandlinger, men også for sine personlige handlinger. Det kan dermed ikke under noen omstendighet bli anlagt straffesak mot ham. Tanken er at statsoverhodet ikke kan settes på anklagebenken, da staten selv dermed vil bli nedverdiget. For øvrige medlemmer av kongefamilien, se § 37.
Se også Arnulf Tverbergs artikkel «Kongen og Grunnloven».
I grunnlovsteksten finner man noter med informasjon om når en gitt paragraf er blitt endret. Lovdatas konsoliderte versjon av Grunnloven bygger på kunngjorte grunnlovsbestemmelser gitt etter Grunnloven § 112. I notene forkortes disse grunnlovsbestemmelsene til «Grlbest.»
I tillegg finner man forkortelsen «Beslutn.», som viser til stortingsbeslutning 18. november 1905 «til Redaktion af Grundloven». Endringene her skjedde ikke i henhold til prosedyren for å endre Grunnloven, jf. § 112, men kom iht. Innst.S.nr.28 (1905–1906) for «at fastslaa de forandringer i vor grundlov, der er blevet en ligefrem og nødvendig følge af, at foreningen med Sverige ved stortingets beslutning af 7de juni d. a. er opløst og Norge dermed er bleven en fra Sverige adskilt, helt selvstændig stat».
Noten til § 12 lyder slik: «Grlbest. 5 juni 1873, 30 juni 1891, beslutn. 18 nov 1905, grlbest. 8 apr 1916 kunngjort 28 apr 1916, 5 mai 1919 kunngjort 24 mai 1919, 15 apr 1975 kunngjort 2 mai 1975, 2 feb 2006 kunngjort ved res. 3 mars 2006 nr. 270, 21 mai 2012 kunngjort ved res. 15 juni 2012 nr. 522.»
Frem til juni 1913, da Kongen mistet sin sanksjonsrett i grunnlovssaker, viser datoen til sanksjonsdatoen. Fra juni 1913 viser den første datoen til når vedtaket ble gjort i Stortinget og den andre datoen til kunngjøringsdatoen i statsråd. Grunnlovsbestemmelser og forskrifter m.m. ble nummerert fra og med Lovtidend-årgangen 1982, hvilket forklarer kunngjøringsnummeret fra og med endringene i Grunnloven i 1984 (i eksemplet over fra 2006).
Stortinget har ved tre anledninger – i 1903, 1914 og 1921 – foretatt mindre språklige endringer kun ved beslutning, dvs. uten å følge prosedyren etter § 112. Disse endringene viser ikke Lovdata til i sitt noteapparat. I jubileumsversjonen som her foreligger har vi valgt å henvise til språkvasken i 1903 i de tilfeller der de aktuelle paragrafene ellers ikke er blitt endret, for å vise forskjellen fra «novembergrunnloven» til i dag. Disse har fått henvisningen «Beslutn. 8 juni 1903 (språk)».
Senere har Stortinget kommet til at også språklige endringer bør skje i henhold til § 112, jf. Grlbest. 2. februar 2006 kunngjort ved res 3. mars 2006 nr. 270 (Kunngjøring av Grunnlovsbestemmelser om endringer av Grunnloven §§ 3, 6, 12, 14, 26, 41, 50, 60, 63, 68, 75, 87, 93, 110 og 110 a).
NB! Etter grunnlovsvedtak 6. mai 2014 kunngjort ved res. 9. mai 2014 nr. 613, da grunnlovsspråket ble oppdatert til en mer tidsriktig versjon og det samtidig ble vedtatt en versjon på nynorsk, ble det besluttet å lage en målformnøytral henvisning. «Beslutn.» ble derfor erstattet med «Vedtak», mens «Grlbest.» ble erstattet med «Grunnlovsvedtak». Henvisningene er bare rettet opp i notene til versjonene fra og med 6. mai 2014.
Bestemmelsen sikrer at den som får noe ekspropriert får full erstatning. Dette gjelder i tilfeller hvor for eksempel privatpersoner må avstå eiendom til fordel for staten eller andre privatpersoner.Erstatningen skal dekke høyeste verdi av salgsverdi, bruksverdi eller gjenanskaffelsesverdi. Det kan gis erstatning for ulemper og det kan gjøres fradrag for fordeler eieren får som følge av ekspropriasjonen.
Bestemmelsen sier ytringsfrihet «bør» finne sted, dette betyr at alle har rett til å gi uttrykk for det de mener. Men det er begrensninger, det er ikke tillatt å fremsette trusler, krenke privatlivet, lage utsagn som diskriminerer eller er hatefulle. Ytringsfriheten er en forutsetning for demokrati. § 100 ble endret i 2004 begrunnet i tre hensyn: sannhet, personlig frihet og demokrati.
Se også Arnulf Tverbergs artikkel «Kongen og Grunnloven».
Denne bestemmelsen er gitt til vern for den enkelte mot myndighetene og gjelder ikke bare lover, men også forskrifter, skatte- og avgiftsvedtak mv. Er det fastsatt en lov eller annen bestemmelse som er til gunst for den enkelte berøres ikke det av bestemmelsen. Det er domstolene som håndhever forbudet, og Høyesterett som siste instans kan sette til side en lov hvis den har tilbakevirkning i strid med Grunnloven.
Sivilombudsmannen, eller Stortingets ombudsmann for forvaltningen, skal sikre at offentlige myndigheter (staten, fylkeskommuner eller kommuner) ikke gjør urett mot den enkelte borger. Sivilombudsmannsordningen har eksistert siden 1962 og ombudsmannen velges av Stortinget etter hvert stortingsvalg. For denne stortingsperioden er Aage Thor Falkanger, som kommer fra Høyesterett, valgt. Bestemmelsen kom inn i Grunnloven i 1995. Virksomheten er regulert i lov 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen (sivilombudsmannen).
Stortinget velger etter stortingsvalget, for fire år om gangen, fem riksrevisorer. Riksrevisorene tiltrer 1. januar etter valget, og Stortinget har da valgt leder og nestleder. Per Kristian Foss er den nye riksrevisoren. Riksrevisjonens oppgave er regulert i lov 7. mai 2004 nr. 21 om Riksrevisjonen, og blant oppgavene er å foreta revisjon av statsregnskapet og alle regnskaper avlagt av statlige virksomheter. I tillegg skal Riksrevisjonen gjennomføre regnskapsrevisjon, selskapskontroll og forvaltningsrevisjon, alt for å ivareta samfunnets interesser.
Hver høst ved åpningen av Stortinget legger Regjeringen frem neste års statsbudsjett i flere dokumenter. Det første er forslag til nasjonalbudsjett, Melding til Stortinget nr. 1, som inneholder oversikt over samfunnsøkonomien og begrunnelser for prioriteringene. Proposisjon til Stortinget nr. 1 (Prop. 1 S) inneholder en samlet framstilling av Regjeringens forslag til statsbudsjett, dette vedtas som regel av Stortinget med små endringer.
Stortinget har Norges Bank til å føre oppsyn med rikets pengevesen. Virksomheten er regulert i lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven). Banken er det utøvende og rådgivende organet for penge-, kreditt- og valutapolitikken. Den utsteder pengesedler og mynter, fremmer et effektivt betalingssystem innenlands og overfor utlandet og overvåker penge-, kreditt- og valutamarkedene. Banken kan utføre alle former for bankforretninger og banktjenester.
Det er Stortinget og ikke Regjeringen som hvert år bestemmer hvor mye skatt vi skal betale, hvor høye avgiftene skal være og hvor mye toll som skal innkreves. Beregning av skattene er regulert i lov 26. mars 1999 nr.14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven), innkrevingen i lov 17. juni2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven). Avgiftsberegning er regulert i flere lover, som lov 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven), lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter og flere andre lover.
Hovedregelen er at de stemmeberettigede møter i stemmelokalet i sitt distrikt. Det er mulighet for å avgi stemme på forhånd, se lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven) kapittel 8. Fra 1. juli i valgåret kan det forhåndsstemmes utenriks og på Svalbard og Jan Mayen, og fra 10. august i hele landet. Det er også en mulighet å forhåndsstemme innenriks fra 1. juli hvis man er forhindret fra å stemme fra 10. august og til valgdagen.
Arvefølgen til den norske kronen er i dag som følger:
Antall stortingsrepresentanter ved det 158. ordentlige storting (2013–2017) er 169. Representantene er valgt inn fra 19 valgdistrikter, som er lik fylkene, 150 er distriktsrepresentanter og 19 er utjevningsrepresentanter. Inndeling i valgdistrikter og mandatenes fordeling er regulert i lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven) kapittel 11.
Stemmeberettigede ved stortingsvalg er alle norske borgere som har fylt 18 år. Stemmerettsalderen ble første gang senket fra 25 til 23 år i 1920, til 21 år i 1946, til 20 år i 1967 og til 18 år i 1978. Fra 1814 var stemmeretten begrenset til selveiende bønder, embetsmenn, leilendinger på matrikulert jord og handelsborgere, og ble i 1884 utvidet til å omfatte alle som betalte skatt av en viss minsteinntekt. . Allmenn stemmerett for menn ble innført i 1898, og kvinner fikk stemmerett for stortingsvalg i 1907 og alminnelig stemmerett i 1913.
Kongens myndighetsalder er regulert i lov 13. mai 1921 nr. 2 om Kongens myndighetsalder. Myndighetsalderen, 18 år, er den samme for Kongen som for andre personer, se lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven) § 2 tredje ledd.
Menneskerettigheter er rettigheter som gjelder alle i samfunnet, uavhengig av kjønn, etnisitet og legning. Menneskerettighetene handler blant annet om rett til liv og sikkerhet, rett til privatliv, vern mot diskriminering, ytringsfrihet og religionsfrihet og ble tilføyd ved endringen i Grunnloven i 2012. Lov 21. mai 1999 nr.30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) har som formål å styrke menneskerettighetene og gjennom loven blir viktige konvensjoner bindende for Norge.
Rettsstat er betegnelsen på en stat som utøver sine oppgaver utelukkende på grunnlag av offentliggjorte lover og regler. Maktfordelingsprinsippet ligger i bunnen, statsmaktene ved lovgivende (Stortinget), utøvende (Regjeringen) og dømmende makt (domstolene) skal kunne kontrollere hverandre. For borgerne vil en rettsstat innebære at det er likhet for loven, forutberegnelighet og at alle har krav på samme behandling.
Demokrati, også kalt folkestyre, er betegnelsen på en styreform hvor folket deltar i viktige beslutninger, dette skjer gjennom valg. I Norge kan alle som fyller 18 år i valgåret delta ved valg.Valg til Stortinget blir holdt hvert fjerde år, det samme med kommune- og fylkestingsvalg. I tillegg blir det holdt rådgivende folkeavstemninger ved svært viktige spørsmål, og lokale valg ved for eksempel forslag til kommunesammenslåinger.
I versjonen av § 3 som ble vedtatt 17. mai 1814 het det at «Den udøvende Magt er hos Kongen, hvis Tittel er Vi N. N. af Guds Naade og efter Rigets Constitution Norges Konge.» Ved grunnlovsrevisjonen november 1814 utgikk enhver bestemmelse om kongens tittel, som i unionstiden ble fastsatt på administrativt nivå. Den siste unionskongens tittel var «Oscar, af Guds Naade Konge til Norge og Sverige, de Gothers og Venders».
Den 15. november 1905, 3 dager før prins Carl til Danmark ble valgt til ny konge etter unionsoppløsningen, vedtok regjeringen i statsråd at Kongens tittel skulle være «Vi N.N., Norges Konge».
Grunnloven § 10 (§ 12 i 17. mai-versjonen) sa at «Kongens Kroning og Salving skeer, efterat han er bleven myndig, i Trondhjems Domkirke, paa den Tid og med de Ceremonier, Han selv fastsætter.»
Men til tross for grunnlovspåbudet ble bare 3 av de 6 kongene på 1800-tallet kronet. Kong Christian Frederiks opphold i Norge ble for kortvarig, Carl XIII var syk, mens Oscar I lot kroningsspørsmålet ligge, mye på grunn av motstanden mot at hans katolske hustru, Josephine, også skulle la seg krone. Det ble debatt da proposisjonen om kong Haakon VIIs kroning kom opp i Stortinget. Motstanderne mente festlighetene ville bli for kostbare og at kroningen var en foreldet institusjon. For tilhengerne ble kroningen sett på som en festdag for å «besegle den norske utviklingen», dvs. fullbyrdelsen av det nasjonale selvstendighetsverket. Kroningen var nok også en måte å styrke den nye kongens og dynastiets posisjon. Proposisjonen gikk igjennom med 66 mot 47 stemmer, mens forslaget om å bevilge penger til Stiftsgården i forbindelse med festlighetene falt.
Kroningsparagrafen ble uten større debatt opphevet ved grunnlovsbestemmelse 14. mars 1908, mot 2 stemmer.
test